For noen dager siden mottok jeg sertifikatet som frivillig i telefontjeneste til det offisielle psykologkollegiet i Madrid. I disse øyeblikkene “ny normal” Det har vært en påminnelse om de kompliserte øyeblikkene med innesperring, mellom mars og mai i år 2020. og fra roen (provisorisk) faktiske, Jeg synes det er et godt tidspunkt å bearbeide det jeg har opplevd. Og fire ord kommer til meg for å symbolisere det: forpliktelse, utholdenhet, ydmykhet og bevissthet.

Da lockdownen startet var det grunnleggende spørsmålet mitt “Hvordan kan jeg bidra??”. Fra Espirales Consulting for Children har vi fått mange forespørsler som vi har kunnet imøtekomme, men det blir gjenstand for et annet blogginnlegg. Men, samtidig, det var en annen dimensjon, fra frivillighet, Hva ville du tilby?. Mellom mange tjenester og ressurser som tilbød Offisiell psykologiskole i Madrid, å møte på telefon til folk som trengte det passet meg veldig godt. Derfra, Jeg har følt meg beæret over å tilhøre denne organisasjonen som har vært nær innbyggerne så langt ressursene har tillatt.. For meg har dette med psykologi å gjøre, bortsett fra å være mitt yrke, antar også en forpliktelse mot individers og lokalsamfunns velvære. Vi har sett engasjementet til mange mennesker og mange faggrupper, og dette har vært vårt: tilby lytting og støtte til de som trenger det.

Begynnelsen av telefontjenesten var intens for meg. Samtalene var ikke mange, men ja lang og kompleks. Fra sorg over menneskers død til alvorlige psykiske vansker. Og min beundring for evnen til utholdenhet av hver person jeg tjente. jeg liker å si “motstandsdyktighet”, det ordet som vi liker så godt i psykologi. Men “motstandsdyktighet” det innebærer “motstå” og “nyinnspilling”, og i en telefonsamtale per person fikk jeg bare se delen av “motstå”. Når jeg ser dagens avspenning i møte med sanitære tiltak, husker jeg hver person jeg gikk til, med ditt lidelsesnivå, og jeg lurer på hvordan de vil leve det. Føler de frustrasjonen over at det ikke ble gjort bedre på den tiden?? Vil de nyte litt hvile og kontakt? Min hukommelse er med de menneskene som har hatt det så dårlig, og at de må finne styrke til å fortsette å stå imot og, forhåpentligvis, for å oppnå motstandskraft og gjenoppbygge.

Alle disse opplevelsene har våknet mye i meg beskjedenhet. Koronaviruset er generelt en oppfordring til samvittighet, at vi som mennesker vurderer hvordan vi har det i verden og ser etter måter å forbedre oss på. For meg, som psykolog, alle disse opplevelsene antar en kur mot ydmykhet. Det er så mye lidelse at jeg ikke vil være i stand til å møte, men til den som kommer, ankommet. Det er mennesker med så mange vanskeligheter med sin psykiske helse at jeg ikke vet hvordan jeg skal følge med, og jeg må fortsette å trene. Og det er så mange ting å forbedre at noen ganger synes jeg det er håpløst, men min forpliktelse er å fortsette å dyrke håp.

Y, en gang til, opplevelsen har vært for meg en oppfordring til bevissthet. Stilt overfor menneskelig lidelse er det nødvendig å ikke bare være en profesjonell, men også som person. menneskelig kontakt, som vi har savnet så mye under fengslingen, er en kilde til velvære (når det skjer i sunne forhold). Psykologisk omsorg har vært for meg å være der, med empati og også med min sårbarhet (men tar ansvar for det jeg lever).

Og alle disse opplevelsene gir meg nå takknemlighet, begge til COP Madrid, spesielt de som har ledet prosessen, som de som har hatt mot til å ringe og stole på de av oss som deltok på dem. Min takk til alle disse menneskene for deres mot.

Og mine beste ønsker for denne nye fasen.

F. stemmer for endring